Reglene ved bordet: hva du aldri gjør med pinnene, og hvorfor du gjerne kan slurpe.
Hva som faktisk betyr noe ved bordet
Bordskikken i Japan har rykte på seg for å være et minefelt. Det er den ikke. Den har noen få regler som faktisk betyr noe fordi de er knyttet til begravelsesritualer, og en større mengde vaner som er greie å kunne, men som ingen forventer at en utlending behersker.
Denne artikkelen tar for seg bordet: pinnene, skålene, rekkefølgen, lydene og regningen. Den generelle etiketten utenfor bordet — sko, bukking, offentlig oppførsel, fotografering, tips — er dekket i ikke gjør dette i Japan og i japansk etikette — hovedreglene. Her gjentar vi det ikke.
De to reglene du ikke skal bryte
Pinnene skal aldri stå loddrett i risen. Ved buddhistiske begravelser settes en skål ris med pinnene stukket rett ned fram for den døde. Å gjøre det samme ved middagsbordet er ikke bare uvanlig, det er ubehagelig for dem rundt deg. Legg pinnene ned i stedet.
Mat skal aldri gå fra pinne til pinne. Ved en japansk kremasjon plukker de etterlatte beinrestene og fører dem videre fra pinne til pinne. Skal du gi noe til en annen, legger du det på tallerkenen deres, eller du rekker fram fatet så de tar selv.
Disse to bryter du ikke, uansett hvor uformelt stedet er. Alt annet i denne artikkelen er gradsforskjeller.
Resten av pinnereglene
Det finnes et titalls navngitte uvaner på japansk. De viktigste i praksis:
| Uvane | Hva det betyr |
|---|---|
| Å peke med pinnene | Regnes som å peke på folk, som også er uhøflig ellers |
| Å rote i fatet for å finne det beste | Du tar det som ligger øverst |
| Å dra en skål mot deg med pinnene | Løft skålen med hånden |
| Å spidde maten | Klarer du ikke å ta en bit, be om en gaffel — det er helt greit |
| Å slikke pinnene | Ikke gjør det |
| Å legge pinnene på tvers over skålen | Signaliserer at du er ferdig; bruk pinneholderen i stedet |
Pinneholderen heter hashioki og er den lille tingen av keramikk eller tre ved siden av tallerkenen. Finnes den ikke, kan du brette papirhylsen pinnene kom i til en liten holder. Det er en vanlig og godt likt løsning.
På rimeligere steder får du engangspinner av tre som skal brekkes fra hverandre. Å gni dem mot hverandre for å fjerne fliser er noe mange utlendinger har lært at man gjør — i Japan leses det som en påstand om at pinnene er billige. La være.
Skålene, hendene og bordet
Japansk servering kommer i mange små skåler samtidig, ikke i retter etter hverandre. Du spiser litt av hver, i den rekkefølgen du vil, og går fram og tilbake mellom dem gjennom hele måltidet. Å tømme én skål før du begynner på neste, er ikke feil, men det er ikke slik det er tenkt.
Ris- og suppeskåler løftes opp mot munnen med den ene hånden mens du spiser med pinnene i den andre. Det er ikke bare tillatt, det forventes. Tallerkener og større fat blir stående. Suppen drikkes rett fra skålen — du får sjelden skje til misosuppe, og du fisker opp det faste med pinnene.
Hånden som ikke holder pinnene, skal ikke ligge i fanget. Den holder skålen eller ligger på bordet. Å holde en hånd under bitene på vei til munnen for å «fange dryppet» ser høflig ut for oss, men er faktisk regnet som en uvane i Japan.
Den våte serietten du får ved bordet, oshibori, er til hendene. Ikke til ansiktet, og ikke til å tørke bordet.
Det du sier
To uttrykk holder deg gjennom nesten alle måltider:
- «Itadakimas» før du begynner. Bokstavelig «jeg mottar ydmykt». Sies av alle,
også når du spiser alene.
- «Gotsjisåsama desjta» når du er ferdig, og gjerne igjen når du går ut
døren. Betyr omtrent «takk for måltidet».
Uttalen over er skrevet slik en nordmann leser den. Flere fraser du får bruk for på spisested, står i japanske fraser du faktisk trenger og i uttrykksboka.
Slurping, lyder og telefoner
Nudler slurpes. Det er ikke et krav, men det er vanlig, og det er ikke uhøflig. Argumentet er at luft som trekkes inn sammen med nudlene, kjøler dem og løfter aromaen. Du trenger ikke gjøre det for å passe inn, men du skal ikke reagere på at andre gjør det. Se soba og udon og ramen-guiden.
Andre lyder er derimot ikke greie. Å snakke høyt, le høyt eller skåle bråkete hører hjemme på izakaya og nesten ingen andre steder. På en sushibar eller et lite nudelsted er stemningen konsentrert og stille.
Telefonsamtaler ved bordet gjøres ikke. Fotografering av maten er derimot helt vanlig — men spør før du fotograferer folk, og respekter skilt som forbyr kamera. Det gjelder særlig ved bardisken hos en sushikokk.
Soyasaus, wasabi og krydder
Soyasausen kommer i en liten skål. Hell i litt, og fyll på ved behov — å helle opp mer enn du bruker, regnes som sløsing. Du dypper fisken, ikke risen, i nigiri, og du blander ikke wasabi ut i soyasausen på et sted som tar seg selv alvorlig. Kokken har allerede lagt wasabi der den skal være. Detaljene står i sushi i Japan.
Ellers gjelder en generell regel: kokken har smakt maten. Å be om salt, pepper eller ekstra saus før du har smakt, oppfattes som en dom. På ramen-steder og kjeder står det derimot krydder på bordet nettopp for å brukes, og der er det helt fritt.
Å drikke sammen
Skal du drikke sammen med andre, gjelder to vaner. Du fyller ikke ditt eget glass — du fyller de andres, og noen fyller ditt. Og du drikker ikke før alle har fått, og noen har sagt «kanpai».
Å holde glasset med begge hender når noen skjenker til deg, er et lite tegn på høflighet som blir lagt merke til. Ellers er drikkekulturen på en izakaya langt løsere enn resten av japansk offentlighet, og det er en av grunnene til at den er så viktig sosialt. Se izakaya, sake og japansk øl og whisky.
Å bli ferdig — og å betale
Å spise opp regnes som høflig, og særlig risen. Igjenliggende riskorn er et klassisk irritasjonsmoment, og på skoler læres barn å spise hvert korn. Kan du ikke spise opp, er det ikke en katastrofe, men du bør ikke bestille mer enn du klarer.
Regningen betales som regel ved kassen ved utgangen, ikke ved bordet. Ofte får du en lapp lagt på bordet under måltidet som du tar med deg til kassen. Legg pengene eller kortet på det lille brettet i stedet for å rekke det i hånden.
Og du gir ikke tips. Det er ikke en høflighetsvurdering — det finnes ingen mekanisme for det, og det skaper mer bry enn glede. Se tips i Japan.
Der reglene er annerledes
Ikke alle spisesteder følger samme kode. På en ståsjappe på togperrongen spiser du på tre minutter og går, uten hilsen. På en izakaya er lydnivået høyt og skikken løs. På en kaiseki-middag i et ryokan er alt koreografert, og der lønner det seg å se hva verten gjør og gjøre det samme.
Sitter du på gulvet, som i tatamirom, skal skoene av ved inngangen — se når må du ta av deg skoene. Sokker uten hull er en høyst praktisk anbefaling, og den står også i pakkelisten.
Å spise mens du går, er lite utbredt, og på trange handlegater er det ofte skiltet forbudt. Kjøper du noe fra en bod, spiser du det der.
Hvis du ikke får til pinnene
Det er ingen skam i det. Hold den nederste pinnen fast i grepet mellom tommelen og ringfingeren, og beveg bare den øverste med pekefinger og langfinger. Den vanligste feilen er å prøve å bevege begge.
Øv hjemme på noe med litt struktur — pastabiter, terninger av gulrot — ikke på ris. Ris er det vanskeligste, og japansk kortkornet ris henger heldigvis bedre sammen enn den vi kjøper i Norge. Søsternettstedet vårt Hvordan.org har framgangsmåter av denne typen forklart steg for steg.
Kilder
- Skikkene rundt spisepinner og begravelsesritualer er alminnelig kjent japansk
praksis, beskrevet blant annet av Japan National Tourism Organization.
- Praktiske sider ved servering og betaling er gjennomgått i
slik bestiller du på restaurant.
- Kontrollert 29. juli 2026.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.