Hvorfor japanere ikke snakker i telefonen på toget, og hva som faktisk irriterer folk.
Det første du legger merke til
De fleste som lander i Japan for første gang, bruker en halvtime på å oppdage det: det er stille. Ikke stille i betydningen folketomt — Tokyo er verdens største byområde med om lag 37 millioner mennesker i storbyregionen — men stille i betydningen at ingen snakker høyt, ingen snakker i telefonen, og ingen musikk lekker ut av øretelefoner.
Dette er ikke et personlighetstrekk. Det er en praksis som håndheves av alle mot alle, og som har en ganske enkel begrunnelse: i en by med den tettheten blir hver enkelt lyd multiplisert med et stort antall mennesker. Prinsippet er behandlet bredere i japansk etikette — hovedreglene; her ser vi på hva det betyr i praksis.
Hvorfor ingen snakker i telefonen på toget
På japanske tog er det skiltet og annonsert at telefonen skal stå på lydløs (_manaa mådo_, «manner mode») og at samtaler ikke skal føres i vognen. Trenger du å ta en telefon, går du ut i overgangen mellom vognene.
Regelen håndheves ikke av personale, men av at absolutt ingen bryter den. Det gjør den svært synlig når noen først gjør det: én person som snakker, høres over hele vognen, og alle vet hvem det er. Det er sjelden noen sier ifra — reaksjonen er stillhet og bortvendte blikk, som er en mer effektiv korreksjon enn en tilsnakk.
Samtale mellom to som sitter sammen er derimot helt greit, så lenge stemmenivået er lavt. Nordmenn overtolker gjerne dette og sitter tause hele veien. Det er ikke nødvendig. Det som skiller, er volum og retning: en samtale mellom to naboer er privat, en telefonsamtale er ensidig og påtvinger de rundt halve dialogen.
På shinkansen er reglene de samme, men vognene har egne områder for telefonering, og på enkelte linjer også arbeidsrom. Grønne vogner er stillere, ikke fordi det er strengere regler, men fordi det er færre passasjerer. Selskapsstrukturen og togkategoriene ellers er forklart i togsystemet i Japan.
Køen ved togdøren
På perrongen er det malt merker i bakken der dørene stopper. Folk stiller seg i to rekker på hver side av merket, slik at det blir en åpen midtgang for dem som skal av. Toget stopper med dørene nøyaktig der merket er, hver gang.
Rekkefølgen er absolutt: alle som skal av, går av først. Deretter går de som står fremst i køen på. Dette er ikke høflighet for høflighetens skyld — det er den raskeste måten å bytte 200 passasjerer på 25 sekunder, og et system som brytes ett sted, forsinker hele linjen.
Som turist med bagasje er du den vanligste årsaken til brudd. To grep løser det meste: still deg bakerst i køen med koffert, og gå ikke inn i vognen før strømmen ut har stanset helt. Har du stor bagasje på shinkansen, må plassen som regel reserveres på forhånd — det er beskrevet i shinkansen-guiden.
Rulletrappen: regelen som er i ferd med å bli avskaffet
Den mest gjengitte regelen i reiselitteraturen er at man står til venstre i Tokyo og til høyre i Osaka, slik at travle folk kan gå forbi. Den stemmer som beskrivelse av vanen.
Den stemmer ikke som beskrivelse av gjeldende anbefaling. Jernbaneselskapene og flere kommuner har i flere år kampanjet aktivt for at folk skal stå på begge sider og ikke gå i rulletrappen, av sikkerhetsgrunner og fordi kapasiteten blir høyere. Skiltene sier én ting, folkemengden gjør ofte noe annet, og du har ingen plikt til å velge side.
Det enkle rådet: gjør som de rundt deg. Går alle på venstre side, står du til høyre. Står alle på begge sider, gjør du det samme.
Søppel som ikke finnes
Det er svært få offentlige søppelbøtter i japanske byer, og likevel er det rent. Sammenhengen er at folk tar med seg søppelet sitt hjem, eller kaster det der de kjøpte varen.
Det gir en praktisk konsekvens for deg: ha alltid en pose i sekken. Beholdere finnes ved automater (for flasker og bokser), inne i og utenfor konbini, på togstasjoner og i matkjellere. Alt sorteres, og kategoriene varierer fra kommune til kommune. Se søppel og kildesortering for hvordan sorteringen faktisk fungerer.
Bakgrunnen for at bøttene forsvant, er dessuten konkret og historisk: mange ble fjernet fra stasjoner av sikkerhetsgrunner på 1990-tallet, og de kom aldri tilbake.
Røyking: motsatt av hjemme
Her snus det norske mønsteret på hodet. I Norge røyker man ute og ikke inne. I Japan er røyking på gaten forbudt i store deler av sentrale bykommuner, og det utstedes bøter, mens innendørs røyking fortsatt forekommer på enkelte serveringssteder og i egne røykerom.
Det finnes anviste røykesoner utendørs, og de er tydelig merket. Reglene varierer mellom bydeler og prefekturer, og de er samlet i røyking i Japan.
Hva som faktisk irriterer
Det er en forskjell på uskrevne regler folk bryr seg om og uskrevne regler som mest står i reisebøker. Dette er det som faktisk vekker reaksjon:
- Å blokkere gangveien, trappen eller perrongen mens du ser på mobilen
- Å snakke i telefonen på toget eller i venteområder
- Å ta bilder av mennesker uten å spørre
- Å legge sekken på et sete i et fullt tog
- Å presse seg på før folk har gått av
- Å legge igjen søppel
Dette bryr folk seg langt mindre om:
- At du snakker engelsk
- At du bukker feil eller ikke bukker
- At du er usikker på hvordan noe fungerer og spør
- At du er turist i det hele tatt
Listen til venstre har én ting til felles: alt sammen påvirker andre direkte. Flere konkrete eksempler står i ikke gjør dette i Japan.
Unntakene
Bildet av et gjennomstille Japan blir feil hvis man ikke tar med unntakene, og de er ganske store.
Izakaya og nattelivet. Etter arbeidstid er lydnivået høyt, og oppførselen løsere enn du forventer. Det er en annen sosial sone med andre regler — se izakaya og japansk arbeidskultur.
Festivaler. En matsuri er høylytt av design, med trommer, rop og trengsel. Se matsuri — Japans festivaler.
Butikker og spillehaller. Lydnivået i en pachinkohall eller en elektronikkbutikk er langt over norsk standard, og reklamehøyttalere i handlegater går kontinuerlig. Stillhetsnormen gjelder mennesker, ikke kommersielle lyder.
Kryss og knutepunkter. Shibuya Crossing er alt annet enn stille, men også der beveger folkemengden seg påfallende friksjonsfritt.
Til sammenligning er et europeisk storbytog som en tysk U-Bahn merkbart mer lydfylt — Berlinguiden beskriver kollektivtransporten der, og kontrasten sier noe om hvor spesiell den japanske normen faktisk er.
Ordenens bakside
Det er lett å beskrive dette som utelukkende positivt, og det er det ikke.
Den samme mekanismen som gjør togene stille, gjør det vanskelig å si ifra. Folk griper sjelden inn mot uønsket oppførsel, og terskelen for å be om hjelp i en ubehagelig situasjon er høy. Kvinnevognene som finnes på flere linjer i rushtiden, er innført nettopp fordi et problem eksisterte som ingen sa fra om — det er behandlet i alenereise i Japan.
Presset for å ikke stikke seg ut, har også kostnader som er godt dokumentert i japansk offentlig debatt, blant annet i arbeidslivet. Det er ikke et system uten pris, og det er verdt å holde fast ved når man beundrer perrongkøene.
Det du trenger å ta med deg
Du trenger ikke å tilpasse deg noe komplisert. Sett telefonen på lydløs på toget, still deg i køen der merket er, ta med søppelet ditt, og ikke bli stående midt i gangveien. Det er stort sett alt.
Ellers er dette et av de områdene der Japan er svært behagelig å reise i: systemene virker, ting går i tide, og du kan gå omtrent hvor som helst til nesten alle døgnets tider — se er Japan trygt for hva som faktisk ligger bak den følelsen.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.