Å se asageiko i en sumostall: hvordan du får plass, og reglene.
Hva asageiko er
Asageiko er den daglige morgentreningen i en sumostall — heya — der bryterne bor, spiser og trener sammen. Den starter i grålysningen, varer et par timer, og er ikke laget for publikum. Noen få staller tar likevel imot et begrenset antall besøkende, som sitter stille på gulvet langs veggen og ser på.
Det er den nærmeste kontakten en tilreisende kan få med sumo, og den eneste som er mulig utenom de seks turneringene. Reglene for hvordan sporten fungerer, hvordan du får billett til en turnering og hva som skjer i ringen, er behandlet i sumo — se en turnering. Denne artikkelen handler om besøket i stallen.
Hva du faktisk ser
En treningsøkt følger en fast rekkefølge, og den er hardere å se på enn folk venter seg.
De yngste og lavest rangerte kommer først, ofte flere timer før de øverste. Økten begynner med oppvarming: shiko, det høye trampet der brytere løfter det ene benet til siden og setter det tungt ned igjen, suriashi, glidende skritt over leiregulvet, og tøying som strekker seg lenger enn de fleste tror er mulig for kropper i den størrelsen.
Deretter kommer treningskampene. I moshi-ai står vinneren igjen og møter neste utfordrer, og en bryter i form kan bli stående i mange runder. Til slutt kommer butsukari-geiko: den ene bryteren skyver den andre gjennom hele ringen, om og om igjen, til den som skyver ikke klarer mer. Det er en fysisk utmattelsesøvelse som fortsetter etter at det ser ferdig ut, og det er ubehagelig å se på. Det er ment å være det.
Gjennom hele økten sier ingen stort annet enn oyakata — stallmesteren — som sitter på en pute og kommenterer kort. Det snakkes ikke, det heies ikke, og det klappes ikke.
Reglene for deg som besøkende
Dette er den delen det er verdt å lese to ganger. Reglene varierer noe mellom stallene, men kjernen er den samme:
- Vær stille. Ingen samtaler, ingen hvisking, ingen kommentarer. Mobilen på lydløs, ikke vibrasjon.
- Kom presis, og bli til slutt. Du kan ikke gå midt i økten. Kommer du for sent, slipper du kanskje ikke inn.
- Sitt slik du blir vist. Som regel på gulvet langs veggen. Ikke strekk beina mot ringen — fotsålene skal ikke peke mot dohyoen. Sitter du med korslagte bein, går det som regel greit; å strekke ut gjør det ikke.
- Ikke snakk til bryterne. Heller ikke i pauser, og ikke etter økten med mindre du får beskjed om at det er i orden.
- Foto bare hvis du får lov. Mange staller tillater det ikke i det hele tatt, andre bare i deler av økten. Blits er alltid forbudt. Se er det lov å ta bilder i Japan.
- Ingen mat, drikke eller sterk parfyme. Rommet er lite, og lukt bærer.
- Sko av i inngangen — se når må du ta av deg skoene. Ha på hele sokker.
- Kle deg nøytralt. Ikke shorts og singlet. Du er gjest i noens hjem.
Bakgrunnen for hvorfor stillhet i japanske fellesrom fungerer som den gjør, står i køer, stillhet og offentlig orden, og de generelle normene i japansk etikette. Hierarkiet du ser i rommet — hvem som rydder, hvem som venter, hvem som snakker — er det samme som beskrives i japansk arbeidskultur.
Slik ordner du et besøk
De færreste stallene tar imot henvendelser på engelsk, og ingen har et bookingsystem i vanlig forstand. I praksis er det tre veier inn:
- Hotellets resepsjon eller concierge. På større hoteller i Tokyo er dette en vanlig forespørsel, og de vet hvilke staller som tar imot i inneværende periode.
- Et byrå eller en guide. Flere aktører tilbyr organiserte morgenbesøk med tolk. Dette er den mest pålitelige veien, og også den dyreste.
- Direkte kontakt. Noen få staller har egne sider med kontaktskjema. Det krever som regel japansk, og svar kan ta tid. Se snakker japanere engelsk.
Bekreft alltid dagen før. Økter avlyses uten varsel ved skader, sykdom, dødsfall i stallen eller reiser.
Merk periodene der besøk normalt ikke er mulig: under de seks turneringene i året, og under jungyo, de regionale turnéene mellom turneringene, da hele stallen er ute på veien i ukevis. Det er også grunnen til at morgentrening ikke uten videre er et alternativ til en turneringsbillett — det ene erstatter sjelden det andre i tid.
Ekte trening eller show — slik ser du forskjellen
Det finnes et voksende tilbud av kommersielle «sumoopplevelser» der tidligere brytere viser fram teknikker, lar gjester prøve seg mot dem og serverer chanko nabe etterpå. Det er ofte godt gjennomført, det er lett å booke, og det er helt greit — men det er ikke morgentrening.
Kjennetegnene på et show er at det er billettsalg på nett med valgfritt tidspunkt, at det holdes på ettermiddag eller kveld, at det er engelsk kommentator, og at måltid inngår. Kjennetegnene på ekte asageiko er at tidspunktet er tidlig morgen, at du ikke får velge dag, at antallet plasser er svært lite, og at ingenting er tilrettelagt for deg.
Det samme skillet går igjen i andre kulturopplevelser i Japan — se samurai- og ninjaopplevelser, der grensen mellom museum og underholdning er like glidende.
Praktisk: tid på døgnet, transport og etterpå
Du må være på plass tidlig, ofte innen klokken sju. Første tog går rundt klokken fem i Tokyo, så det lar seg gjøre uten taxi — men sjekk førsteavgangen kvelden før, og ha en reserveplan i taxi i Japan hvis stallen ligger et stykke fra stasjonen.
De fleste stallene ligger i eller rundt Ryogoku øst i Tokyo, i gangavstand fra arenaen Kokugikan, men enkelte har flyttet til rimeligere strøk lenger ut. Bor du sentralt i Shinjuku eller Shibuya, må du regne førti minutter eller mer på morgenen — se hvor bør du bo i Tokyo.
Etterpå er du ferdig med hele opplevelsen før klokken ti, og har dagen foran deg. Det opplagte er å bli i bydelen: Ryogoku har flere chanko-restauranter drevet av tidligere brytere, og gryteretten de lever på er behandlet i nabe — japanske gryteretter. Derfra er det kort vei til Senso-ji i Asakusa og Tokyo Skytree — se attraksjoner og opplevelser i Tokyo for hvordan det henger sammen.
Passer det for deg?
Ikke for små barn. To timer i stillhet på et gulv er urealistisk under skolealder, og flere staller har nedre aldersgrense — se Japan med barn.
Ikke hvis du vil ha forklaring underveis. Det gis ingen. Har du ikke lest deg opp på forhånd, ser du to timer med mennesker som dytter hverandre.
Ja, hvis du vil se noe som ikke er tilrettelagt. Det er svært få steder igjen i Japan der en besøkende slipper inn i en lukket institusjon på institusjonens egne premisser. Sumo er en av dem, og bookingen er tungvint nettopp fordi det ikke er et produkt.
Er du ute etter japansk idrett med lav terskel og høy stemning, er baseball det motsatte valget: billetter til alle, mat i setet og publikum som synger hele kampen. Og vil du ha en scenekunstform der stillhet også er regelen, er kabuki nærmeste slektning.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.