Gullhallen i Tohoku og byen som en gang målte seg med Kyoto.
Byen som målte seg med Kyoto
Hiraizumi er i dag en småby i Iwate med noen få tusen innbyggere. I hundre år, fra slutten av 1000-tallet til 1189, var den maktsentrum for den nordlige Fujiwara-slekten og et av Japans største byområder — anlagt med bevisst forbilde i hovedstaden, finansiert av gull fra fjellene i Tohoku, og bygget som en gjengivelse av det buddhistiske paradiset på jord.
Det meste ble revet eller brent etter at Minamoto no Yoritomo knuste slekten i 1189. Det som står igjen, er nok til at Unesco i 2011 skrev hele området inn på verdensarvlisten: en gullkledd gravhall, en hage anlagt etter Rene land-læren, og arkeologiske spor av det som en gang lå der.
Konjikido — hva Gullhallen faktisk er
Konjikido ble ferdigstilt i 1124 og er den eneste bygningen fra Fujiwara-tiden som står igjen i sin opprinnelige form. Den er liten — omtrent en kvadratisk paviljong på fem og en halv meter til siden — men hver eneste flate, ute som inne, er belagt med bladgull. Inne står tre altergrupper med gyldne buddhastatuer, og søylene er dekorert med perlemor, lakk og innlagt metall. Håndverket er av samme slag som beskrives i japansk håndverk, utført av verksteder som må ha vært hentet fra hovedstaden.
Under altrene ligger de balsamerte levningene av fire generasjoner nordlige Fujiwara. Det er ikke en kirke over en grav — det er graven selv, kledd i gull.
Bygningen står i dag inne i en betongkonstruksjon med klimakontroll, bak glass. Det gjør at du ser den under jevnt lys uten vær og vind, men også at du ser den som et museumsobjekt. Litt lenger opp i skogen står Kyozo og den gamle trebeskyttelseshallen fra middelalderen — bygget for samme formål, syv hundre år tidligere.
Sammenlign gjerne med Kinkaku-ji i Kyoto, som de fleste kjenner: den er gjenoppbygget i 1955 etter brann, mens Konjikido er original. Og med Toshogu i Nikko, som er fem hundre år yngre og langt mer overdådig i formspråket.
Resten av Chuson-ji
Chuson-ji ble etter tradisjonen grunnlagt i 850 av munken Ennin og bygget kraftig ut fra 1105 av Fujiwara no Kiyohira. Tempelet tilhører Tendai-retningen — bakgrunnen for de japanske retningene står i buddhisme i Japan.
Adkomsten går opp Tsukimizaka, en bratt bakke gjennom gammel sedertreskog. Regn femten til tjue minutter opp, og ta hensyn til at det er en reell stigning. Langs veien ligger et titalls mindre haller, et skattkammer med lakkarbeider og skriftruller fra Fujiwara-tiden, og et noh-scenebygg der det holdes forestillinger i fakkellys enkelte kvelder om sommeren.
Praktisk om bønn, renselse og hvordan du skiller et tempel fra en helligdom, står i tempel eller helligdom. Goshuin fås flere steder på området — se slik samler du goshuin.
Motsu-ji og hagen som er selve poenget
En drøy kilometer sør for Chuson-ji ligger Motsu-ji. Tempelbygningene fra Heian-tiden er borte, og det som står i dag er nytt. Grunnen til å komme er hagen.
Rundt dammen Oizumi ga Ike ligger en jodo teien — en Rene land-hage — anlagt for å gjengi Amidas paradis slik det beskrives i sutraene. Steinsettingen ved den ene bredden, den lille øya, og en bevart vannrenne fra Heian-tiden er blant de eldste hageelementene som finnes i Japan. Hagetypene og designspråket ellers er gjennomgått i japanske hager — her er poenget at dette er en eldre hagetradisjon enn tørrhagene i Kyoto, og at den er religiøs snarere enn estetisk i utgangspunktet.
I mai går Kyokusui no En, en gjenskaping av en Heian-tidens dikterfest der deltakerne skriver dikt mens sakekopper flyter i vannrennen. Datoene bør sjekkes hos kommunen før du legger en reise etter dem.
Yoshitsune, Basho og gresset over krigerne
Hiraizumi er også åstedet for slutten på en av Japans mest fortalte historier. Minamoto no Yoshitsune, som vant borgerkrigen for sin bror Yoritomo og deretter ble jaget av ham, flyktet hit og døde ved Koromogawa i 1189. Kort etter ble Hiraizumi tatt og Fujiwara-slekten utslettet. Bakgrunnen for perioden står i Japans historie på ti minutter, og hva slags krigerklasse dette faktisk var, i samuraiene.
Femhundre år senere kom dikteren Matsuo Basho hit på ferden som ble til reisedagboken Oku no Hosomichi. På haugen Takadachi, der Yoshitsune skal ha falt, skrev han det mest siterte haikuet i japansk litteratur — om sommergresset som er alt som er igjen av krigernes drømmer. Det finnes en diktstein på stedet, og utsikten over Kitakami-elven er den samme.
Dette er verdt å nevne fordi det forklarer hvorfor japanske besøkende oppfører seg som de gjør her. Hiraizumi er ikke et fotostopp for dem; det er et sted fra pensum.
Praktisk: hvordan du kommer dit og hvor lang tid det tar
Nærmeste shinkansen-stopp er Ichinoseki. Derfra går JR Tohoku-linjen nordover til Hiraizumi stasjon på under ti minutter. Begge strekninger dekkes av Japan Rail Pass, og av flere av alternativene i regionale JR-pass — for Tohoku er de regionale ofte det bedre kjøpet.
Fra Hiraizumi stasjon er det om lag to kilometer til foten av Chuson-ji. En sløyfebuss kjører mellom stasjonen, Motsu-ji og Chuson-ji med korte intervaller på dagtid, og det finnes sykkelutleie ved stasjonen. Til fots er det fullt mulig, men da bruker du en del av dagen på selve gåingen.
| Del av besøket | Tid | Merk |
|---|---|---|
| Chuson-ji med Konjikido | 1,5–2 t | Bratt bakke opp, egen billett til Konjikido og skattkammer |
| Motsu-ji og hagen | 45–60 min | Egen billett |
| Takadachi og Basho-steinen | 20–30 min | Kort avstikker, utsikt over elven |
| Geibikei-juvet | Halv dag | Elvebåt med stakende fører, egen billett, sesongavhengig |
Når på året?
Hiraizumi er åpent hele året, men opplevelsen skifter kraftig. Sommeren er grønn og fuktig, og gresset på Takadachi står høyt — noe som gir Bashos dikt en påfallende bokstavelighet.
Høsten er den beste tiden. Løvfargene i sedertreskogen og rundt dammen i Motsu-ji kommer normalt fra siste halvdel av oktober og inn i november, tidligere enn i Kyoto fordi fargene beveger seg nordfra og sørover — se høstfarger i Japan.
Vinteren er kald og snørik, og Konjikido i snø er et sterkt motiv, men bussfrekvensen er lavere og dagene korte. Om våren kommer kirsebærblomstringen sent, i tråd med resten av landsdelen, og er behandlet i kirsebærblomstring i Tohoku.
Hvordan Hiraizumi passer inn i en Tohoku-reise
Hiraizumi er nesten alltid et stopp underveis, ikke et reisemål i seg selv. Det ligger midt mellom Sendai i sør og Morioka i nord, og lar seg gjøre som en dagstur fra begge, eller som et opphold på fire–fem timer mellom to shinkansen-avganger. Hvordan det bindes sammen med resten av landsdelen, står i rundreise i Tohoku.
I nærheten ligger to juv som ofte kombineres med besøket: Geibikei, der du fraktes i flatbunnet båt av en fører som staker og synger, og Genbikei, kjent for at boller sendes over juvet i en kurv på line. Begge er sesongavhengige.
Skal du sette Hiraizumi inn i en større sammenheng, hører det sammen med de andre stedene der buddhismen fikk sitt eget uttrykk utenfor Kansai — Zenko-ji i Nagano og zen-klosteret Eihei-ji i Fukui er to av dem. Videre nordover ligger Hirosaki og Aomori.
Er det verdt turen?
Hvis du allerede er i Tohoku: ja, uten forbehold. Konjikido er en av få bygninger i Japan der du ser Heian-tidens håndverk i original stand, og hagen i Motsu-ji finnes det ikke mange av.
Hvis du bare skal til Tokyo og Kyoto: nei. Reisen tar to og en halv til tre timer hver vei fra Tokyo, og du får en enkelt liten bygning bak glass. Det er en dagstur som gir mening for den som har lest historien, og som blir tynn for den som ikke har det.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.