Helligdommen med 1 368 trappetrinn, viet sjøfarten.
785 trinn til hovedhelligdommen, 1 368 til toppen
Kotohira-gu — i dagligtale Konpira-san — ligger i fjellsiden av Zozu-fjellet i Kagawa på Shikoku, og det er trappen alle snakker om. Fra begynnelsen av handlegaten er det 785 trinn opp til hovedhelligdommen og 1 368 trinn helt opp til den indre helligdommen. Det er ikke et rundt tall noen har funnet på; trinnene er talt, og tallet står på skilt hele veien.
Helligdommen er viet Omononushi og har i århundrer vært sjøfartens helligdom. Fiskere, redere og etter hvert hele rederinæringen har gitt gaver hit, og det preger stedet: du går forbi skipsmodeller, ankere, redningsbøyer og en skipsskrue i naturlig størrelse på vei opp.
Hvor hardt er det egentlig?
Hardere enn tallet antyder, og lettere enn folk frykter. Trinnene er ujevne i høyde, av stein, og de kommer i etapper med flate partier mellom. Det er ingen bratte klyveparti og ingen fare — det er ren utholdenhet.
En rimelig referanse: er du i stand til å gå en middels bratt norsk skogsti i en time, klarer du dette. Er du dårlig til beins, har vondt i knærne eller går med stokk, blir de siste to hundre trinnene opp til hovedhelligdommen tunge, og strekningen videre til den indre helligdommen er ikke tilrettelagt i det hele tatt. Se Japan for bevegelseshemmede for hvordan japanske attraksjoner generelt håndterer dette.
Butikkene nederst i handlegaten låner ut gåstaver av bambus, som du leverer tilbake på veien ned. Det er en reell hjelp, og det koster ingenting utover at du gjerne handler noe hos dem. Det har også vært drevet bærestoltjeneste opp de nederste trinnene, men den kan ikke påregnes — planlegg for å gå selv.
Om sommeren er varmen og luftfuktigheten den virkelige belastningen, ikke stigningen. Kagawa er tørt etter japansk målestokk, men juli og august gir godt over tretti grader. Les varme og hetebølge i Japan før du legger en formiddag her i høysommeren, og se pakkeliste til Japan for sko.
Hva du passerer på vei opp
| Punkt | Trinn | Hva som er der |
|---|---|---|
| Omote Sando | 0–365 | Handlegate med gåstaver, udon og suvenirer |
| Daimon | 365 | Den store porten — herfra er du inne på helligdommens grunn |
| Shoin og museumsbygningene | rundt 500 | Egne billetter, skjermmalerier og skattkammer |
| Asahisha | 652 | Stor, rikt utskåret hall — mange tror feilaktig de er framme |
| Gohonsha, hovedhelligdommen | 785 | Utsikt over Sanuki-sletten og Setouchi |
| Okusha, indre helligdom | 1 368 | Enkel, langt færre folk, skogsti |
Rett innenfor Daimon står fem parasoller med gamle godteriselgere — gonin byakusho, fem familier som etter tradisjonen har hatt enerett på salg innenfor porten i århundrer. De er det siste stedet du får kjøpt noe før toppen.
Utsikten fra plassen foran hovedhelligdommen går ut over Sanuki-sletten mot innlandshavet, og på klarværsdager ser du det kjegleformede fjellet Iino, kalt «Sanuki-Fuji». Bakgrunnen for hvorfor helligdommer ligger i fjellsider som denne, står i shinto, og hvordan du oppfører deg når du kommer fram, i tempel eller helligdom. Goshuin fås ved hovedhelligdommen, og en egen variant ved den indre — se slik samler du goshuin.
Skal du helt til topps?
De siste 583 trinnene er en annen opplevelse enn de første 785. Stien går inn i skogen, folketettheten faller dramatisk, og den indre helligdommen Izutamahiko Jinja er beskjeden — en enkel bygning i fjellsiden med en steinvegg bak.
Det er nettopp derfor det er verdt det. Overgangen fra pilegrimsmasse til stillhet er brå, og de siste minuttene er det som regel bare deg og noen få japanske turgåere. Regn førtifem minutter opp og en halvtime ned fra hovedhelligdommen.
Har du dårlig tid, eller kom du hit på en dagstur med tog som skal rekkes, dropp den. Hovedhelligdommen er hele historien; den indre er bonusen.
Sjøfartshelligdommen
Konpira-troen er knyttet til sjøen, og det er ikke pynt. Historisk sendte sjøfolk som ikke selv kunne reise, en tønne med gaver og et flagg på havet — nagashi-daru — i håp om at noen fant den og bar den hit på deres vegne. Skikken markeres fortsatt.
Inne på området finnes en samling gaver fra rederier, fiskeflåter og etter hvert også luftfarten. Det som gjør stedet uvanlig, er at det ikke er et museum over gammel praksis: japanske bedrifter innen shipping gir fortsatt, og du ser navnene deres på steinstøttene langs trappen.
En egen bygning, Omote Shoin, huser skyvedørsmalerier av Maruyama Okyo fra 1700-tallet, og på området ligger også et lite kunstmuseum. Begge har egne billetter og egne åpningstider.
Kanamaruza — Japans eldste kabukiteater
Nede i byen står Kyu Konpira Oshibai, kalt Kanamaruza, oppført i 1835. Det regnes som Japans eldste bevarte kabukiteater, med håndsveivet dreiescene, luker i gulvet og en stemning ingen moderne scene gir. Om våren har det tradisjonelt vært holdt en kabuki-sesong her med skuespillere fra Tokyo.
Bygningen har vært gjennom omfattende jordskjelvsikring og reparasjon over flere år, og både åpningstider og forestillingsprogram har vært påvirket. Kontroller status før du planlegger etter det. Hva kabuki faktisk er, og hvordan du følger med uten å kunne japansk, står i kabuki, noh og bunraku.
Praktisk: adkomst og tidsbruk
Kotohira har to stasjoner rett ved hverandre: JR Kotohira på Dosan-linjen og Kotoden Kotohira på det private Kotoden-selskapet. Fra Takamatsu tar begge i overkant av en time. Fra Okayama på fastlandet går det direktetog over Seto-broen på om lag en time. JR-strekningene dekkes av Japan Rail Pass, og for Shikoku finnes egne regionale alternativer — se regionale JR-pass.
Fra stasjonene er det ti minutters gange til foten av handlegaten. Sett av tre timer for hovedhelligdommen med litt tid i gaten, fire til fem hvis du skal til topps og innom Shoin.
Kotohira er en typisk halvdags-stopp, og de fleste kombinerer det med noe annet samme dag. Rundreisen på øya er beskrevet i rundreise på Shikoku.
Udon, og hvorfor du skal spise den her
Kagawa er Sanuki-udonens hjemsted, og prefekturet har flere udonrestauranter per innbygger enn noe annet sted i Japan. Nudlene er faste og tygge, og de serveres i et eget selvbetjeningssystem der du henter, topper og betaler ved kassen. Forskjellene mellom udon og soba, og hvordan man bestiller, står i soba og udon.
I Kotohira finnes det også kurs der du elter og skjærer nudlene selv og spiser dem etterpå — en av de mest håndfaste matopplevelsene i landet. Oversikten over slike tilbud står i matlagingskurs i Japan.
Når på året, og hva du kan legge til
Vår og høst er best. Kirsebærtrærne langs trappen blomstrer i april, og høstfargene kommer i november — se høstfarger i Japan. Sommeren er varm og fuktig, vinteren er mild, men trinnene kan være glatte etter regn.
Helligdommens store høytid er i oktober, med prosesjon ned trappen. Kalenderen for festivalåret ellers står i matsuri — Japans festivaler.
Nærmeste naturlige tillegg er Ritsurin-hagen i Takamatsu, en av Japans mest gjennomarbeidede landskapshager — hagetypene er forklart i japanske hager. Videre ligger kunstøyene i Setouchi, byen Matsuyama med Dogo Onsen i vest, og Kochi sør for fjellene. Er du interessert i pilegrimstradisjonen som sådan, er Shikokus 88 templer det store systemet Kotohira ligger utenfor, men side om side med — og Ise Jingu det andre stedet vanlige japanere reiste til en gang i livet.
Er det verdt turen?
Ja, hvis du er på Shikoku eller passerer over Seto-broen. Nei, som et eget mål fra Kansai eller Tokyo.
Det du får, er en av få japanske attraksjoner der selve anstrengelsen er innholdet. Du kommer opp svett, ser utover slettelandet, og forstår hvorfor japanere har snakket om «å gå Konpira» i tre hundre år. Er du ikke innstilt på trappen, er det lite annet her — og da bør du bruke dagen et annet sted.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.