Kappa, tengu og tanuki — vesenene du møter igjen i kunst, anime og på templer.
Kort fortalt: hva en yokai er
Yokai er samlebetegnelsen på de vesenene som befolker japansk folketro — kappa i elva, tengu i fjellet, tanuki som forvandler seg og lurer folk. De er verken guder eller spøkelser, men noe midt imellom: forklaringer på uforklarlige ting, festet til bestemte steder og bestemte tider på døgnet.
Som reisende møter du dem oftere enn du tror. De står som steinfigurer utenfor restauranter, som tresnitt på museer, som maskoter for hele kommuner og som hovedpersoner i tegneserier du kanskje har lest. Denne artikkelen forklarer hvem de viktigste er og hvor du faktisk kan se dem. Selve religionen de grenser mot, er behandlet i shinto.
Yokai, yurei og de andre ordene
Japansk skiller mellom flere kategorier som på norsk fort blir «overnaturlig vesen».
| Ord | Hva det er |
|---|---|
| Yokai | Vesener i naturen og hverdagen. Ikke nødvendigvis onde, ofte plagsomme |
| Yurei | Spøkelser: mennesker som er døde, men ikke kommet til ro |
| Obake | Noe som har forandret form. Brukes ofte om det samme som yokai |
| Tsukumogami | Bruksting som er blitt hundre år gamle og har våknet til liv |
| Oni | Demoner med horn og klubbe. Kastes ut med bønner ved setsubun |
Skillet mot shintoens _kami_ er glidende, og det er poenget. En kraft som blir dyrket, er en kami; en kraft som forblir uhåndterlig, blir en yokai. Den samme fossen kan ha begge deler knyttet til seg. Hvorfor japansk religion tåler slike uklare kategorier, henger sammen med at shinto og buddhisme i Japan har levd side om side i over tusen år.
Tsukumogami er verdt en merknad, fordi den forklarer noe i japansk hverdagskultur: forestillingen om at gjenstander har en form for verdighet. Det henger sammen med håndverkstradisjonene beskrevet i japansk håndverk, og med at gamle redskaper får minneseremonier i stedet for å kastes.
Kappa — elvevesenet med tallerken på hodet
Kappa er på størrelse med et barn, grønn, med svømmehud, skilpaddeskall og en fordypning på issen som må holdes full av vann. Tømmes den, mister kappaen kreftene. Den er glad i agurk, elsker å bryte sumo, og trekker etter sagnet folk og hester ned i vannet.
Sagnet hadde en praktisk funksjon: det holdt barn borte fra dype kulper og strie elver. Derfor står kappa-figurer fortsatt ved elvebredder over hele landet, ofte ved siden av et helt moderne varselskilt.
Navnet dukker opp på steder du kan komme til å besøke. Kappa-broen i Kamikochi er samlingspunktet i Japans mest kjente fjelldal. Kappabashi i Tokyo er derimot en bransjegate for kjøkkenutstyr like ved Asakusa, og navnets opphav er omstridt — det kan komme fra vesenet, eller fra regnkappene som ble hengt til tørk der. Selve gaten er behandlet i japanske kniver og kjøkkenutstyr.
Den tetteste kappa-tradisjonen finnes i Tono i Iwate, der en bekk kalt Kappabuchi fortsatt markedsføres med fiskestang og agurk som agn. Tono ble kjent gjennom folkeminnesamlingen _Tono monogatari_ fra 1910, som samlet muntlige fortellinger fra bygdene i Tohoku.
Tengu — fjellvesenet med lang nese
Tengu bor i fjellskogene og er de eneste yokai som har en tydelig religiøs plass. De framstilles i to varianter: en med fuglenebb og vinger, og en med rødt ansikt og lang nese. Den siste er den du ser på maskene.
Tengu er knyttet til _yamabushi_, fjellasketene, og til de bratte tempelanleggene i fjellet. På Mount Takao vest for Tokyo står to store tengu-statuer ved tempelet på veien opp, og de er en av grunnene til at fjellet er så tett besøkt. Nord for Kyoto ligger Kurama, som i sagnene er tilholdssted for tengu-kongen Sojobo, og som etter tradisjonen lærte sverdkunst til en ung Minamoto no Yoshitsune — en av figurene i krigerhistorien skissert i Japans historie på ti minutter.
Tengu står også for hovmod. Uttrykket «å bli tengu» betyr å bli overlegen, og den lange nesen er bildet på det.
Tanuki, rev og de andre forvandlerne
Tanuki er et virkelig dyr — mårhund — men i folketroen er den en drukkfeldig forvandlingskunstner som betaler med løv forkledd som mynter. Keramikkfigurene utenfor restauranter og barer, med stråhatt, sakeflaske og gjeldsbrev, kommer fra Shigaraki i Shiga, og de skal bringe kunder og god handel. Keramikktradisjonen bak dem er en av de regionale spesialitetene, og distriktet ligger i samme prefektur som Ōtsu.
Reven, _kitsune_, er den andre store forvandleren, og den mest tvetydige. I folketroen forkler den seg som kvinne og bedrar mennesker; i religionen er den budbringer for Inari. Det er derfor det står revestatuer, ikke revefigurer i sagnform, ved tusenvis av helligdommer — det tydeligste eksempelet er Fushimi Inari. Forskjellen på helligdom og tempel, og hvordan du oppfører deg på hvert sted, står i tempel eller helligdom?
Spøkelser hører sommeren til
I Japan er skrekkhistorier en sommersjanger. Forklaringen som oftest gis, er at frysningene er behagelige i fuktig varme, og at Obon i august er høytiden da de døde besøker de levende. Fjernsynet sender skrekkprogram i august, og de gamle _kaidan_-fortellingene ble tradisjonelt fortalt i lek der hundre lys ble slukket ett for ett.
Den klassiske yurei-framstillingen — hvit dødsdrakt, langt utslått hår, hendene hengende foran og ingen føtter — tilskrives vanligvis malertradisjonen på 1700-tallet, og er blitt standardbildet gjennom teater, tresnitt og senere film. Linjen fram til moderne japansk skrekkfilm er behandlet i japansk film.
Årsrytmen som setter spøkelseshistoriene til august og demonutkastelsen til februar, henger sammen med den gamle kalenderen, som er forklart i den japanske kalenderen og i japanske helligdager og høytider.
Hvor de kommer fra som bildemateriale
Muntlige sagn ble til et katalogisert univers i Edo-tiden. Kunstneren Toriyama Sekien ga fra 1776 ut illustrerte oppslagsverk over yokai, der han både tegnet kjente vesener og fant opp nye. Det er hans bilder de fleste senere framstillinger bygger på.
Den moderne gjenoppdagelsen skyldes tegneserieskaperen Mizuki Shigeru (1922–2015) og serien om gutten Kitaro. Han samlet, tegnet og gjorde yokai til allemannseie i etterkrigstiden, og han er grunnen til at et vesen fra en bygdefortelling i dag kan være maskot for et togselskap. Sammenhengen med tegneseriemediet ellers står i anime og manga.
Hvor du kan se dem på reisen
Sakaiminato i Tottori er Mizuki Shigerus hjemby, og hovedgaten fra stasjonen er kantet med over hundre bronsefigurer av yokai, med museum i den ene enden. Byen ligger på Japanhavskysten og nås fra Tottori eller Matsue — se San'in — Japanhavskysten og ruteforslaget i rundreise i Chugoku.
Matsue har i tillegg museet for Lafcadio Hearn, forfatteren som under navnet Koizumi Yakumo samlet japanske spøkelseshistorier for et vestlig publikum rundt år 1900. Det er det nærmeste man kommer et utgangspunkt for kaidan-tradisjonen.
Oga-halvøya i Akita har namahage, maskerte skikkelser som på nyttårsaften går fra hus til hus og skremmer barn til lydighet. Ritualet er levende og har eget museum. Halvøya ligger i nordlige Tohoku, og kan legges inn i rundreise i Tohoku.
Kyoto har en handlegate i nordvest som har gjort yokai til sitt kjennetegn, med figurer utenfor butikkene og et opptog om høsten. Det er små forhold, men et hyggelig avbrekk fra tempelrekkene.
Hvorfor det er verdt å kjenne dem
Yokai er den enkleste inngangen til å lese det japanske landskapet. Et tau rundt en stein, en liten figur ved en bekk, en maske over en butikkdør — alt sammen betyr noe, og betydningen er ofte eldre enn tempelet ved siden av.
Kjenner du grunnfiguren, ser du den overalt i moderne kultur også: i spill, i reklame, i maskotene til kommuner og fotballag, og i store deler av det som filmes i Ghibli-universet. Vil du oppsøke stedene som er brukt som forelegg i anime, er fremgangsmåten beskrevet i anime-pilegrimsreise. Ordene i denne artikkelen står også i den japanske ordlisten.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.