Etternavn først, -san og -sensei — slik tiltaler du folk riktig.
Kort fortalt: etternavn først, og -san på nesten alt
Japanske navn skrives med etternavn først og fornavn sist: Tanaka Hiroshi, ikke Hiroshi Tanaka. I tiltale bruker du etternavnet pluss endelsen _-san_ — Tanaka-san — og du bruker den til alle voksne du ikke kjenner godt, uansett kjønn og alder. Du skal aldri sette _-san_ på ditt eget navn.
Det er hele grunnregelen. Resten av denne artikkelen handler om unntakene, om hva som skjer når navnet ditt skal inn i et japansk skjema, og om hvorfor du hører helt andre endelser i undertekster på anime enn i en hotellresepsjon. Selve høflighetsspråket og de faste frasene finner du i japanske fraser du faktisk trenger, og tankegangen bak formalitetene i japansk etikette — hovedreglene.
Hvorfor rekkefølgen er snudd — og når den ikke er det
Rekkefølgen etternavn–fornavn er den japanske normen og deles med kinesisk, koreansk og ungarsk. Gjennom store deler av 1900-tallet snudde japanere selv navnet sitt når de skrev det med latinske bokstaver, av hensyn til vestlige lesere. Det er derfor du kjenner forfatteren som Haruki Murakami, mens han i Japan er Murakami Haruki.
I 2019 besluttet regjeringen å gå tilbake til japansk rekkefølge også i offentlige dokumenter på engelsk. Endringen trådte i kraft 1. januar 2020, men den er ikke gjennomført overalt: aviser, forlag og private selskaper velger fortsatt selv. Du vil derfor møte begge rekkefølgene i samme reise, noen ganger i samme dokument.
For deg som reisende har dette én praktisk konsekvens: når du ser to japanske navn ved siden av hverandre og ikke vet hvilket som er hva, er etternavnet som regel det første. Skrives etternavnet med store bokstaver — TANAKA Hiroshi — er det gjort nettopp for å fjerne tvilen, og det er den formen japanske myndigheter foretrekker.
Hva -san, -sama og de andre endelsene betyr
Endelsene kalles _keishō_ og henges bakpå navnet, aldri foran. De er ikke valgfrie i japansk tale. Å utelate endelsen helt heter _yobisute_ og signaliserer enten stor fortrolighet eller åpenbar frekkhet — som utlending bør du aldri gjøre det bevisst.
| Endelse | Brukes om | Kommentar |
|---|---|---|
| -san | Alle voksne | Standardvalget. Fungerer for kvinner og menn, ansatte og fremmede |
| -sama | Kunder og gjester | Det du selv blir kalt i resepsjonen og i butikken. Bruk det sjelden selv |
| -kun | Yngre menn, underordnede | Ikke noe du trenger som besøkende |
| -chan | Barn, nære venner, kjæledyr | Blir nedlatende brukt om en voksen fremmed |
| -shi | Skriftspråk, aviser, jus | Møter du bare på papir |
_-Sama_ er verdt en merknad. Uttrykket _okyakusama_ (ærede kunde) er grunnen til at du blir tiltalt med en høflighet du selv aldri skal gjengjelde overfor en butikkansatt. Den samme logikken forklarer det høflige, litt formelle registeret du møter overalt i servicebransjen, og som beskrives nærmere i japansk arbeidskultur.
Sensei og senpai er titler, ikke høflighetsformer
_Sensei_ betyr bokstavelig «den som er født før» og brukes om lærere, leger, advokater, politikere og kunstnere. Det erstatter _-san_: du sier Sato-sensei, ikke Sato-san-sensei. Møter du en lege på et japansk sykehus, er _sensei_ riktig tiltale — hvordan helsevesenet ellers fungerer, står i helse og legehjelp i Japan.
_Senpai_ (den som kom før deg i samme skole eller bedrift) og _kōhai_ (den som kom etter) er relasjonsord, ikke titler du bruker til en fremmed. De er sentrale i skole- og arbeidsliv og går igjen i nesten all japansk populærkultur, som forklart i anime og manga. I praksis vil du høre dem, men aldri trenge å bruke dem.
Stillingstitler fungerer på samme måte og erstatter navnet helt: _shachō_ (administrerende direktør), _tenchō_ (butikksjef), _untenshu-san_ (sjåfør). Skal du i møter, er dette verdt å øve på — det praktiske rundt visittkort og møteform hører hjemme i Japan på forretningsreise.
Hvordan tiltaler du folk du ikke vet navnet på?
Du lar være. Japansk løser dette med _sumimasen_ («unnskyld») i stedet for et tiltaleord, og det gjelder servitører, ekspeditører, konduktører og forbipasserende. Det finnes ingen japansk motsvarighet til «hei du» som ikke er uhøflig.
Å rope _sumimasen_ over lokalet på en izakaya er helt normalt og forventet, mens det samme volumet på et stille sushisted ikke er det. Skal du be om noe konkret, holder det med _sumimasen_ etterfulgt av peking — flere ferdige varianter finner du i uttrykksboka.
Merk også at japansk unngår ordet «du» i høflig tale. _Anata_ læres bort i lærebøker, men brukes lite mellom voksne og kan virke påtrengende. Sier du navnet i stedet — «Tanaka-san, hvor er stasjonen?» — treffer du alltid riktig. Hvor mye engelsk du kan regne med på den andre siden, er vurdert nøkternt i snakker japanere engelsk?
Navnet ditt på skjemaer, hotell og booking
Norske navn skrives i Japan i katakana, den stavelsesskriften som brukes til utenlandske ord. Vet du hvordan navnet ditt ser ut i katakana, blir hotellinnsjekk og reservasjoner enklere — grunnlaget for skriftsystemene er forklart i japansk skrift.
Tre praktiske regler gjelder:
Skriv navnet nøyaktig som i passet. Reservasjoner, Visit Japan Web og innsjekkskjemaer kontrolleres mot passet, og et manglende mellomnavn eller en æ, ø eller å som er skrevet ulikt to steder, skaper unødvendig arbeid i skranken.
Regn med at etternavnet ditt behandles som førstenavn. Japanske systemer forventer etternavn i det første feltet. Feltene er merket «family name» og «given name» på engelsk, ikke «first» og «last» — det er nettopp for å unngå forvirringen.
Bookinger står på etternavn. Når du sjekker inn på hotell, blir du kalt opp med etternavn pluss _-sama_. Fremgangsmåten steg for steg står i slik sjekker du inn på japansk hotell, og hva du bør se etter når du bestiller, i slik booker du hotell i Japan.
Norske bokstaver med prikker og ringer finnes ikke i japanske systemer. Hotellet skriver Åse som ASE eller AASE, og det er ikke en feil du behøver å rette.
Hvorfor japanske navn er vanskelige også for japanere
Et japansk etternavn skrives med kanji, og de samme tegnene kan leses på flere måter. Tegnet for «ny» pluss tegnet for «hus» kan leses Shinya, Araya eller Niiya avhengig av familien. Derfor har japanske skjemaer et eget felt for uttalen, skrevet i kana over eller ved siden av navnet.
Det betyr at spørsmålet «hvordan uttales navnet ditt?» er et helt normalt spørsmål mellom japanere, og at du ikke skal skamme deg over å spørre. Det betyr også at navneskilt på templer, gravlunder og monumenter ofte er uleselige selv for japansktalende.
Antallet japanske etternavn er svært høyt sammenlignet med Norge — Sato, Suzuki og Takahashi er blant de vanligste, men ingen av dem har noe i nærheten av den andelen Hansen eller Olsen har hjemme. Historikken bak dette, at vanlige folk først fikk plikt til å bære etternavn i 1870-årene under Meiji-reformene, er en del av bildet i Japans historie på ti minutter.
Navn du møter som reisende
Enkelte grupper bruker profesjonsnavn i stedet for sitt eget. Sumobrytere kjemper under et _shikona_, et ringnavn som ofte inneholder tegn for fjell, hav eller elv, og som tildeles av stallen — se sumo. Geiko og maiko i Kyoto får tildelt et yrkesnavn av tehuset de tilhører, og deler ofte en stavelse med sin læremester; bakgrunnen står i geisha og maiko i Kyoto.
Keiserfamilien har ikke etternavn i det hele tatt, og keiseren omtales med tittel, ikke navn. Etter sin død omtales han med æranavnet for sin regjeringsperiode — det er derfor keiseren som regjerte 1926–1989 nå kalles Showa. Sammenhengen mellom æranavn, årstall og skjemaer er tema i den japanske kalenderen, og selve institusjonen i keiserfamilien i Japan.
Krigerklassens navneskikker, med navnebytte ved voksen alder og navn tildelt av herren, er behandlet i samuraiene. Ser du håndskrevne navn på tempelstempler, vil du kjenne igjen den samme kalligrafiske stilen som beskrives i slik samler du goshuin.
De fire feilene nordmenn gjør oftest
Å bruke fornavn. Selv etter en hyggelig samtale er etternavn pluss _-san_ riktig. Å gå over til fornavn er noe den andre inviterer til, ikke noe du innfører.
Å sette -san på seg selv. Presenterer du deg som «Hansen-san», sier du bokstavelig talt «den ærede Hansen». Riktig er _Hansen dess_ eller bare navnet.
Å bruke -chan om en voksen. Det høres kjælent ut, og kan i verste fall oppfattes som at du ikke tar personen alvorlig.
Å tro at endelsene er personlige. De beskriver relasjonen, ikke personen. Den samme kvinnen er Tanaka-san for deg, Tanaka-sensei for elevene sine og Yuki-chan for lillebroren.
Ingen av disse feilene får konsekvenser — utlendinger står utenfor systemet, og det forventes ikke at du treffer riktig. Bukkingen som ofte følger med hilsenen er heller ikke noe du trenger å beherske, som forklart i bukking og hilsing. Det du får igjen for å bruke navn riktig, er at samtalen starter et hakk lenger inne, og at du slipper å lure på hvem du snakker med når resepsjonisten leser opp fra en liste. Flere av begrepene i denne artikkelen står også i den japanske ordlisten, og hvordan hverdagen ellers ser ut for dem du møter, er tema i japanske boliger og hverdagsliv.
Publisert · sist oppdatert . Fant du en feil eller noe som er utdatert? Si fra til oss.